Et Schengen-visum er et visum utstedt av et av landene som har undertegnet Schengen-avtalen. Foreløpig er ordlyden "underlagt EUs Schengen-lov" litt mer korrekt, men i de fleste tilfeller snakker folk fortsatt om avtalen. Fremveksten av et Schengen-visum er direkte knyttet til fremdriften i arbeidet med gjennomføringen av bestemmelsene i Schengen-avtalen.
Historien om Schengen-avtalen
Etter andre verdenskrig innså landene i Europa hvor viktig det ville være å opprette en europeisk økonomisk union, som ville tillate økonomien i hvert av de deltakende landene å utvikle seg uten forskjellige hindringer. For dette formålet ble Det europeiske økonomiske fellesskapet opprettet, hvis hovedmål ble kalt et felles marked for salg av varer og tjenester. Opprettelsen av samfunnet betydde at over tid ville alle trinn bli implementert for å etablere de såkalte fire bevegelsesfrihetene: varer, tjenester, kapital og mennesker.
For å oppnå dette ble det tatt forskjellige økonomiske tiltak, hvorav den viktigste var opprettelsen av tollunionen i 1958, men bevegelsen av mennesker forble vanskelig i lang tid. Innbyggere i europeiske stater trengte ikke visum, men tilstedeværelsen av passkontroll tvang folk til å lage pass og kaste bort tid på å krysse grenser.
Dette fortsatte til 14. juni 1985, akkurat den dagen Schengen-avtalen ble undertegnet. Arrangementet fant sted på et skip kalt "Prinsesse Marie-Astrid" på stedet der grensene til Frankrike, Tyskland (den gang FRG) og Luxembourg konvergerte. Den ble signert av representanter for fem land: Belgia, Frankrike, Nederland, Luxembourg og Tyskland. Det var de som ble de første partene i Schengen-avtalen. Selve dokumentet mottok dette navnet, siden den nærmeste landsbyen til skipets navigasjonssted ble kalt Schengen.
Opprinnelig betydde Schengen-avtalen at passkontrollen ville bli erstattet av overvåking av kjøretøyer som krysset grensen, som de var pålagt å bremse for når de krysset sjekkpunkter. Til tross for signeringen ble avtalen ikke brukt på lenge.
Anvendelse av Schengen-avtalen
Drivkraften for den endelige eliminering av grenser ble gitt av dannelsen av EU, som alle borgere fikk rett til fri bevegelse i medlemslandene. Spørsmålet dukket opp om å fjerne de indre grensene i EU helt. Konvensjonen om anvendelse av Schengen-avtalen ble undertegnet først i 1990. Det var da beslutningen ble tatt om å avskaffe permanent grensekontroll, selv om selektive kontroller fremdeles er akseptable. Samtidig ble det besluttet å innføre Schengen-visum, ettersom det skulle oppstå ett visumrom.
Det tok ytterligere 5 år å sette denne avgjørelsen i kraft. Schengen-avtalen trådte i kraft bare 26. mars 1995, i løpet av den tiden klarte Spania og Portugal å undertegne den.
Erstatning av Schengen-avtalen med EU-lovgivning
1. mai 1999 ble Schengen-avtalen revidert og erstattet av EUs Schengen-lovgivning. Den såkalte Amsterdam-traktaten trådte i kraft, og det ble gjort noen endringer. I henhold til denne avtalen ble implementeringen av Schengen-avtalen inkludert i EU-lovgivningen, og derfor erstattes Schengen-avtalen nå av den.
Alle nye EU-land undertegner ikke lenger Schengen-avtalen, men de forplikter seg til å overholde EU-lovgivningen, som inkluderer Schengen-reglene.
